Siden forrige års raske blitzkrieg mot London viste at byen kunne hærtas med et minimum av soldater og utstyr – bestemte kampgruppe «Mazda 626» at 17 mai i år behørig kunne befeires i den byen.        

Vi satte avsted mot Torp onsdag kveld og støtte umiddelbart på vårt første problem.  Ingen av oss hadde forventet at SÅ mange Oslo borgere hadde slekt i Drammen – for dit rakk omtrent køen – men etter noen timers biltur og litt vifting med billettene her og der – og etter en morsk politimann hadde stirret LENGE på passet mitt – så var vi endelig underveis.        

Ryanair er billig og trangt.  Hvis du er mye høyere enn 1.80 så sitter du ikke under noen som helst omstendighet godt og stolene er jo selvfølgelig designet slik at uansett hvilken sittestilling man prøver når man skal lese så ender man opp med isjias og begynnende brokk. Selv ikke 75 ml boksene med cola som Ryanair selger til den hyggelige pris av 20 kroner stykket klarer å gjøre noe med reisekomforten.        

Og hva er det egentlig med dette nødutgang/flytevest/lysstriper langs golvet fordraget man får på fly??  Og hvorfor får vi flytevest og ikke fallskjerm? Har du noensinne hørt om en flypassasjer fortelle media etter en ulykke at «Jeg overlevde fordi jeg hadde flytevest og fulgte de lysende stripene mot nødutgangene!» Hvor god tid har man egentlig i slike situasjoner?        
«Skal vi se denne flytevesten skulle sitte slik og siden skulle reima mellom beina og… næmmen faen… Kanskje den skulle rundt armene horisontalt over magen og siden stappes ned i baklommen?»        

På vei ned til Stanstead blåste det skikkelig, (og det knaste skikkelig stygt i ene øret mitt)  sånn at vi fikk prøvd hvordan DET er – riktig spennende er det når flyet ligger omtrent horisontalt mot bakken de siste meterne inn mot flyplassen. Kanskje ikke riktig like ille som å fly twin-otter i Nord-Norge men ikke særlig langt unna.        

Etter flytoget og taxi sto vi endelig foran Crofton Hotel klokka ett på natta.  Vi oppdaget ikke da at vi bodde rett over gata for det ukrainske eller muligens georgiske konsulatet. I resepsjonen ble vi møtt av en mann som så ut til å bære mye av verdens bører på sine skuldre.  Han uffet og akket seg over at vi måtte plasseres i femte etasje » I don’t like the fifth floor» (med østeuropeisk aksent) sa han uten å utdype det noe videre.        

Vel oppe på rommet fant vi vel fort ut at rommene var kalde og noe av grunnen til det var at radiatorene ikke var påslått og resten av grunnen var at det var en hel centimeter glippe mellom vinduet og karmen.        

Hotellet hadde reklamert med fargefjernsyn – og det hadde vi – jeg hadde ihvertfall to og en halv kanal jeg kunne kose meg med.  Jeg måtte riktignok sitte i trekken fra vinduet siden det ikke var mulig å se TV’n fra senga.
Disse to kanalene insisterte på å vise:
1) Chuck Norris filmer
2) dokumentarer om strippere på Ibiza
3) gamle fotballkamper.        

Jeg trodde også en stund at rommet mitt var uten toalett men dette viste seg å være feil – siden hotellet , snedig nok, hadde gjemt toalettet bak en skapdør. Ikke visste jeg at man fikk dass i Narnia når man kjøpte ett stjernes hotell i London.    

Morgenen 17 mai våknet jeg med ørebetennelse.  Noe som medførte en kjapp telefon ned til resepsjonen for å finne ut hvor nærmeste lege befant seg. En ny stemme svarte i telefonen, denne med TUNG østeuropeisk aksent; » I don’t know – they tell me Chelsea and Westminister hospital is good.»  Betryggende.        

Så etter tre timer på sykehuset og etter at omtrent alle fra sykepleiere og leger til han mannen som slipte gulvet hadde tittet i øret mitt så fikk jeg endelig utskrevet en dagsdose på 4000 mg paracetamol i ti dager!  Hvorfor de gjorde det vites ikke.  Jeg kan da ikke, selv i min tilstand, ha funnet på å sagt: «Excuse me – I need something to tranquilize my rhinoceros.» Selv damen på apoteket sa det slik :  «This is the maximum dosage allowed. Please don’t take more than prescribed.» Siden øret ikke var vondt lenger da jeg kom hjem fra sykehuset så har jeg nå flere titalls tabletter tilsalgs.  Hvis du halvblander disse med Red Bull og Vodka kan du rave hele natta – det er løfte. (Åssen du ser ut på morran tar jeg ikke noe ansvar for).        

En ting oppdaget jeg på min ferd til og fra sykehuset – at det skal ganske mye til for at engelskmenn slutter å gå på uterestaurant.  Den 17 mai regnet det nemlig horisontalt og jeg frøys omtrent ihjæl til og fra taxien – men engelskmennene og kvinnene satt ute og nøt sin halvliter.  De bare trakk luene litt lenger nedover ørene før de slurket lykkelig i vei.

Fredagen satte vi av til shopping. I Oxford Street. Satans gave til tynne lommebøker. Etter tre timer og adskillige pund hadde vi kommet nesten 300 meter nedover gaten. (Selfridges hadde tema måned : Tokyo Life noe som medførte at uansett hvor du snudde deg så tøflet det rundt unge japanske piker i kimono (eller sarong eller sari eller-hva-faen-det-heter)  og sa «Konnichi Wa» Første gang det skjedde skvatt jeg skikkelig og jeg unngikk bare med et nødskrik å svare «Hai Toranaga-sama» og andre gloser lært fra Shogun TV-serien.        

Fra en av disse kimonobekledde fikk jeg ihvertfall kjøpt en japansk sportsdrikk som heter «Pocari Sweat» God var den.)        

Selvfølgelig var vi innom Forbidden Planet hvor jeg kjøpte Alan Moores «From Hell» tegneserie (som jeg umiddelbart mistet) og ikke minst et byggesett av romstasjonen i «Månbas Alpha.»  Så hvis Jan fortsatt har Eagle byggesettet han fikk på søttitallet så kan vi leke.        

Mat.  Jeg må snakke litt om mat.  Vi spiste alt i fra hamburgere til cous-cous.  Men jeg må tilbake til Sushi.  Vi var tilbake hvor jeg brukte masse penger i fjor for å prøve herlighetene. I år hadde de noe nytt.  Robot-traller som trillet rundt og serverte øl.  Helt utrolig kult.  Herved erklæres at Tore og Børt får ansvaret for innkjøp av nok Lego Mindstorms til at de kan bygge en belteddrevet øl-serverings robot til 1-3 juni.        

Lena Viken må få berøm for at hun fikk i seg Strawberry Daiquirien som ble servert på Fridays.  Den må ha vært på nærmere literen.         Hotellet vårt var  familieeiet viste det seg. Av Ukrainere eller Montenegrinere eller Azerbadjanere eller noe. Uansett hadde de en verdensanskuelse, kroppsholdning og sjarm som om de var romanfigurer av Dostojevskij.  Hotellet virket til enhver tid til å ha maksimum 3 personer på jobb.  Noe som var imponerende siden det hang et skilt på døra til baren hvor det sto at den var «open 24 hours for residents».         Det skiltet forsvant 24 timer etter vi hadde flyttet inn.

Da vi oppdaget den ukrainske ambassaden rett over gata så slo det oss at vi kanskje hadde havnet i nok et mafiahotell – men til forskjell fra forrige gangs iskremselgende Sicilianere så hadde vi nå havnet hos deres spirituelle medbrødre i Viterussland..  De hadde ihvertfall ikke nevneverdige driftsutgifter til vedlikehold.        

Lørdag kom en arbeidskompis av Jørn til London.  Han skulle se Tottenham mot noen. Han hadde fått fotballbillett i tredve års presang.  Jeg satt å filosoferte litt rundt hva jeg hadde gjort hvis noen hadde gitt meg billetter til en fotballkamp i bursdagsgave. Okkesom kunne vel den som hadde gjort det forventa seg en enveisbillett til Hokksund til Jul.        

Søndagen vandret vi rundt i Hyde Park før vi endte opp på British Museum.  På tre timer  rakk vi bare å se en brøkdel av det som var utstilt. Bygget er jo omtrent et-og-halvt kvartal i alle retninger.  Engelskmennene var flinke til å stjele pene ting de århundrene de hadde imperiet, det skal de ha, og det er virkelig kult å stå foran en glassmonter og se et par barnesandaler som er 4500 år gamle. (og her kan det selvfølgelig sies at jeg er enkel mann å glede – reise til London a’gett åsså bære sjå på gamle sko.)        

Mandag morgen reiste vi grytidlig fra Hotellet og nådde Stanstead i god tid.  Faktisk så god tid at vi rakk frokost på flyplassen. Da flighten vår ble ropt opp begynte vi å vandre sakte mot gate’n og da oppdaget Jørn at han hadde mistet mobiltelefonen sin.  Sist gang han hadde hatt den i neven var da den måtte gå utenom metalldetektoren i tollen. Jørn så kjapt igjennom posene sine og løp tilbake dit.  Nå var det 20 minutter til flyet skulle gå. Jørn kom tilbake tomhendt. Ny runde med leting i posene. Ikke noe der – og han løper tilbake. Nå ble han borte så lenge at jeg trodde han hadde fått jobb der.        

Før han kom tilbake så bestemte jeg og arbeidskameraten til Jørn at vi skulle gå til gate’n og prøve å oppholde flyet i noen minutter.  Det virket ikke og vi ble viftet igjennom. Det var 5 minutter til flyet skulle gå. Vel ombord slo det oss at vi hadde fått med oss alle brennevins posene – slik at hvis Jørn og Lena ikke rakk flyet vil jeg og han stå i tollen på Torp å prøve å forklare hvorfor vi hadde brennevin for fire.  Alle disse flaskene var jo selvfølgelig pakket i fargerike poser med påskriften TAX-FREE.  Ikke lett å pakke om de flaskene ved bagasjebåndet på Torp.        

3 minutter før tiden kom Jørn og Lena inn i flyet.  De hadde funnet mobiltelefonen i den posen Jørn hadde lett i to ganger.  Noe som for evig beviser det faktum at menn aldri burde lete på egenhånd.        

Etter alt dette stresset viste det seg at flyet ble nesten en time forsinket i avgang på grunn av for mange fly i lufta eller noe.  De trange RyanAir setene er ikke mer behagelig når flyet står stille.  Arbeidskameraten til Jørn var 1.87 høy – noe som medførte at knærne hans stanget mot serveringsbrettet i stolen foran og at nakkeputen på stolen rakk ham midt på korsryggen. Turen hjem var ellers nogenlunde begivenhetsløs. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.      I løpet av denne kampanjen med det delt ut følgende medaljer:

* Jørn H fikk tildelt «Mastercards gullmedalje med eikeløv og selbuvotter.»
* Lena V fikk  «Daiquiri con Armageddon» medaljen for lang og tro tjeneste.
* Arne Jonny Bakkevold ble omtalt som han mannen som mistet tegneserien sin.

Publisert i Ukategorisert

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s