Jeg ble sittende å tenke på noen av de dårligste norske filmene jeg har sett. (Noen vil vel kanskje si at det ikke er den mest fornuftige måten å tilbringe en lørdag på.)
Jeg tenkte på Selkvinnen, Høvdingen, Hvem har bestemt, Der gudene er døde og flere andre. Da slo det meg at Roar Skolmens Lucifer Sensommer – gult og sort sannsyligvis er det nærmeste vi har til en årntli kalkun her i landet. Glem Dis, glem Turnaround.

Jeg har brukt litt tid på å huske plottet men for mitt gode liv så klarer jeg ikke det. For en gangs skyld kan ikke Google hjelpe meg heller.
Det jeg husker er at jeg oppfattet denne filmen som Tarkovskij på antideppresiva. Det var flotte landskapsbilder og mye umotivert nakenhet. Det var også en homofil voldtekt inni der et sted.
Jeg husker at mye ble gjort ut av at Roar Skolmen hadde funnet hovedrolleinnehaversken i en frisørsalong og det ser ut som hun har fortsatt med å klippe hår etter denne ene filmen. Litt synd – fordi hvis husken bærer så kledde hun godt å være naken.
Filmen er ikke teknisk inkompetent slik som «Dis» og «Selkvinnen.» Filmen benytter ypperlige teknikere i alle ledd. Den blir bare så utrolig filmskoleaktig. Den har mer pretensjon enn substans.
Her er Bergen filmklubbs omtale:
Sensommer langs Sørlandskysten. En svenske stiger i land fra en liten båt, og møter en norsk sensommerjomfru, fager, pur ung og lokkende. Vår svenske venn blir drevet fra konseptene av hennes erotiske spill. Et samlet kritikerkorps var ganske nådeløse: «… når Skolmen skal skape levende personer blir det bare forferdelig … personinstruksjonen er ubehjelpelig, for å si det pent, og når dialogen i tillegg tangerer lattervekkende parodi blir resultatet skrint.» (Arbeiderbladet)
Lucifer, sensommer/gult og sort er en film som går Aune Sands Dis en høy gang – bare med mer naken kropp.
Jeg husker også at denne filmen gikk omtrent en uke på Oslo kinoene.
Det er nå 16 år siden Roar Skolmen har lagd film. Noen må slippe ham til igjen – selv i dette nymotens miljøet av å lage film som publikum gjerne vil se.