Jack Williamson ble født i 1908 i Texas. Han solgte sin første fortelling da han var tjue og på tretti-tallet var han allerede etablert som en av de større sjanger-forfatterne. Isaac Asimov fortalte at han som tenåring var stolt over å ha mottat et postkort fra Williamson.

Det som imponerer er kanskje at mannen fortsatt skriver bøker. Hans seneste heter The Stonehenge gate og omtales slik av Publishers weekly:

This trippy stand-alone from Hugo- and Nebula-winner Williamson reads like a novelization of Paul Verhoeven directing Jules Verne’s combined rewrite of H.P. Lovecraft’s The Dream-Quest of Unknown Kadath and C.S. Lewis’s Perelandra.

Ikke verst for en mann som var 97 da boken ble skrevet!

Det kom også en revidert utgave av hans selvbiografi Wonder’s child. Den anbefales på det sterkeste.

En av hans mest berømte noveller kom i 1947 og ble gitt dette flotte coveret av Astounding:

Og disse flotte illustrasjonene:

Denne novellen ble grunnlaget for boken «The Humanoids» som kom to år senere. Williamson har beskrevet novellen og boken slik:

The best possible machines, designed with the best of intentions, become the ultimate horror

Novellen var forsåvidt banebrytende i sin tid. For hvis vi ser bort fra Isaac Asimovs robotfortellinger så ble roboter alltid fremstilt som onde. Men Williamsons humanoider hadde det motsatte problemet – de fulgte sin programmering for nøye. Hoved-direktivet de arbeidet etter var «Å tjene og lyde og beskytte mennesker mot skade.» Dette gjør at all risko fjernes og ulykkelighet tillates ikke. Alt som er nytt og spennende forbys. De tillater ikke mennesker å være mennesker og kveler den menneskelige ånden.

Denne novellen (og romanen) tilhører altså dystopiene fra denne tidsperioden sammen med 1984 og Zamiatins We.

Det finns grunner til at man kan argumentere for at Asimovs og Williamsons roboter kommer fra to sider av det politiske spektrumet. Det kan hevdes at Asimovs godmodige (og nyttige) roboter har et visst liberalsosialistisk ideal. De er nyttige og uten egennyttighet akkurat som de liberale politikerne så på ansatte i staten på tidspunktet. Asimov mener også at en maskinstyrt planøkonomi vil være det aller beste for menneskeheten.

Williamsons humanoider tar over all menneskelig virksomhet. I de fleste tilfeller er dette en fredlig løsning hvor eierne skriver fra seg alle sine verdier i bytte mot livslang tjeneste fra humanoidene men hans protagonist nekter og blir sakte drevet mot konkurs av humanoidene. Dette er nesten identisk med det gamle kommunistiske diktum om å «ekspropiere de ekspropierende.» Sluttresultatet er at verden drives av et økonomisk konsern som fyller statens roller i den klassiske kommunistiske tenkningen. Romanen The humanoids ga et mer komplekst bilde av humanoidene og endte med en slags anbefaling av deres verden. Men underveis lar Williamson en av bokens karakterer si følgende om sin kamp mot humanoidene: «Jeg kjemper for verdigheten og verdien og rettighetene til hvert enkelt menneske.» Nesten ordrett argumentasjonen mot kommunismen i USA. Jeg antar at den litt tvetydige slutten er ment ironisk men Williamson lar det være opp til hver enkelt.

Jeg snublet nylig over en riktig god hørespill-versjon av With folded hands innpilt på 50-tallet av NBC.