Ved en ren slump snublet jeg over anmelderen i Stavanger Aftenblad. Arild Abrahamsen heter han. Det ser ut til at han har anmeldt filmer siden 1990 og han er en ordekvibrilist uten like. Noen ganger ekvibrilerer han såpass at meningen nesten forsvinner. Som i denne anmeldelsen av The Messengers:

Denne vellykka Kvinesdal-grøsseren har viktige gjenkjennelses-elementer for skrekksøkende byfolk: Den stakkars tenåringsjenta tvinges av foreldrene til å flytte så langt fra normaliteten at mobiltelefonene går på dynamo og bredbånd er noe folk bruker på motorsaga.
Dessuten har lokalbefolkningen emissær-dress og ser ut som utplasserte preseterister fra Max von Sydow-skolen eller kanskje Gjedrems tirsdagsbrigade av vikarierende ruteark-torpedoer.

Og konklusjonen?

Ungdoms-segmentet blir ivaretatt ved at Stewart får en så skikkelig kjæreste at han kunne vært musketing i Mikkes Musehus. Passelig spenning. Fint vær.

Bedre kan det faktisk ikke sies.

Om Batman & Robin sa han i sin tid følgende:

Slik romantikeren Joel Schumacher presenterer flagre-duoen Batman og Robin, kunne de like gjerne være galvaniserte og guttaperka-kledte medlemmer av Hitlerjugend. Inntrykket forsterkes når de post-pedofiles yndlingsjente Alicia Silverstone dukker opp som lyshåra valkyrie i minikort skoleuniform og blir Batgirl. Vi kan bare håpe at den neste filmen introduserer Bat-negeren eller Bat-jøden. For balansens skyld.

Og hans oppsummering av Rottatouille er fryktelig nær min mening om matlaging også: 

Det er nå man skal avslutte med bon apetit, så det gjør vi ikke, siden all mat som det tar mer enn 20 minutter å lage representerer fascistisk misbruk av tid.

Fantastisk.