De beste filmene jeg så i 2006

Jeg lagde denne listen siden Roy spurte etter den. Ett lite problem jeg hadde var at jeg overhodet ikke hadde skrevet ned hva jeg hadde sett så jeg måtte lete etter lister over filmer lansert i løpet av fjoråret. Listen er ikke ordnet etter noe som helst system i det jeg benytter meg av Ralph Waldo Emersons gamle slagord: “Consistency is the hobgoblin of the lesser mind.

TRISTRAM SHANDY: A COCK AND BULL STORY
Riktig morsom. Riktig meta. Og er helt riktig på alle mulige måter. Denne har jeg sett flere ganger

V FOR VENDETTA
Tar friheter medd kildematerialet men det betyr ingenting. Jeg skjønte aldri helt hvor fans ikke likte denne. Jeg synes det var bitende amerikansk politisk satire. En rett i nesegrevet på Bush

SILENT HILL
Vakker, vakker. Stemningsfull og nifs på en estetisk måte. Filmversjonen av dette konsollspillet kan muligens beskrives som det eneste spill-baserte filmen som våger å være kunst.

A PRAIRIE HOME COMPANION
Som radiomann og fan av Garrison Keillor så var dette mitt i blinken. Fantastisk skuespill og en sorgmunter tone man kjenner fra radioprogrammene. Også Robert Altmans siste film.

A SCANNER DARKLY
Basert på Philip K. Dicks bok av samme navn er dette det nærmeste vi kommer en virkelig god filmatisering av den gamle paranoikeren.

THE DESCENT
Skumleste timene i en kinosal i 2006. Klam, klaustrofobisk og faktisk i det store og det hele ganske original.

CASINO ROYALE
Bond is back. Og denne gangen mer kantete og rå. En film som faktisk fungerer som film og ikke bare nr 23 i rekken.

THE FOUNTAIN
Aronofskys magnum opus. Kanskje ikke for alle men jeg likte fortellerstilen, skuespillet og viljen til å ta sjanser. Bitvis magisk.

APOCALYPTO
Rå og rufsete. God regi og gode skuespillere. Mel Gibson er etterhvert mer spennende å se som regissør enn som skuespiller. Spennings og brutalitetsknappen skrudd opp til 11.

CLERKS II
Som ihuga Kevin Smith fan sier vel denne nesten seg selv. Beste komedie i 2006 i mine øyne.

INSIDE MAN
Spike Lee som lager kommersiell krim-film med Denzel Washington. Florlett og elegant. Det beste filmen mange ikke så i fjor.

THE LAST KING OF SCOTLAND
Forrest Whittaker spiller fletta av alle som Idi Amin i denne filmen. Hvis denne mannen ikke vinner Oscar om noen uker er det bare fordi Peter O’Toole er gammel.

Og de to filmene som kom i 2006 som jeg enda ikke har sett men mistenker hører til på denne lista:


CHILDREN OF MEN
PAN’S LABYRINTH

Lapti Nek

Og vi snakker om den ordentlige sangen her. Ikke den tulleversjonen som kom med special edition utgavene. Vi snakker om den sangen som er skrevet av sangeren i TOTO.
Så klikk på denne linken for å høre Sy Snootles synge en sang som handler om .. dansing.

Warren Ellis – kortnovelle

Warren Ellis postet denne til mailinglisten sin.


The little girl sat crying on the park bench, clutching a pink backpack with an envelope sticking out of it.
I sat next to her, phone in my hand. “Are you lost?”
“No. My mummy and daddy died and I have to live with Grandma who hates me so I’m running away.”
“Oh, honey,” I said. “I’m so sorry about your parents.”
“Grandma makes me do horrible things and when I complain she makes me read the note mummy and daddy left me before they died.”
She gave me the envelope. The note inside read:
“You made us do this.”

Håndkledagen!

I dag er det den internasjonale håndkle-dagen til minne om Douglas Adams og hans Hitchhiker’s guide to the galaxy. Dette markeres over hele verden ved at man akkurat i dag bærer et håndkle – hele dagen.
Hvorfor det?

For å sitere Hitchhikers guide:

A towel, it says, is about the most massively useful thing an interstellar hitch hiker can have. Partly it has great practical
value – you can wrap it around you for warmth as you bound across the cold moons of Jaglan Beta; you can lie on it on the brilliant marble-sanded beaches of Santraginus V, inhaling the heady sea vapours; you can sleep under it beneath the stars which shine so redly on the desert world of Kakrafoon; use it to sail a mini raft down the slow heavy river Moth; wet it for use in hand-to-hand-combat; wrap it round your head to ward off noxious fumes or to avoid the gaze of the Ravenous Bugblatter Beast of Traal (a mindboggingly stupid animal, it assumes that if you can’t see it, it can’t see you – daft as a bush, but very ravenous); you can wave your towel in emergencies as a distress signal, and of course dry yourself off with it if it still seems to be clean enough.

More importantly, a towel has immense psychological value. For some reason, if a strag (strag: non-hitch hiker) discovers that a hitch hiker has his towel with him, he will automatically assume that he is also in possession of a toothbrush, face flannel, soap, tin of biscuits, flask, compass, map, ball of string, gnat spray, wet weather gear, space suit etc., etc. Furthermore, the strag will then happily lend the hitch hiker any of these or a dozen other items that the hitch hiker might accidentally have “lost”. What the strag will think is that any man who can hitch the length and breadth of the galaxy, rough it, slum it, struggle against terrible odds, win through, and still knows where his towel is is clearly a man to be reckoned with.

Alt du trenger å vite er her.

Homer Simpsons Visdom

  • Ah, beer. The cause of and the solution to all of life’s problems.
  • Who are you? Why am I here? I want answers now or I want them eventually!
  • America’s health care system is second only to Japan, Canada, Sweden, Great Britain, well…all of Europe. But you can thank your lucky stars we don’t live in Paraguay!
  • It’s not easy to juggle a pregnant wife and a troubled child, but somehow I managed to fit in eight hours of TV a day.

Singulariteten Kommer

I fremtidsstudier snakker man med jevne mellomrom om Teknologisk singularitet. Dette defineres gjerne som en «Hendelses-horisont» hvor nåværende modeller for teknologiske fremskritt slutter å gi troverdige svar – gjerne da etter utvikling av kraftig kunstig intelligens eller en radikal økning av den menneskelige.

Futurister spår at etter singulariteten så vil mennesker (slik vi kjenner dem) slutte å spille noen rolle i teknologisk og vitenskapelig utvikling. Vi vil bli erstattet med det som kalles Post-humans eller kraftig AI eller begge.

Dette er teorier som er satt frem av matematikeren (og forfatteren) Vernor Vinge og futuristen Ray Kurzweil. Begge postulerer en fremtid hvor den teknologiske utviklingen akselerer radikalt etter at bevissthet frigjøres fra det biologiske og dermed kan gå forbi begrensningen som finnes i den menneskelige hjerne og grensesnittes direkte mot datanettverk.

Ray Kurzweil har formulert en teori som kalles the law of accelerating returns som han beskriver slik:

«An analysis of the history of technology shows that technological change is exponential, contrary to the common-sense ‘intuitive linear’ view. So we won’t experience 100 years of progress in the 21st century—it will be more like 20,000 years of progress (at today’s rate). The ‘returns,’ such as chip speed and cost-effectiveness, also increase exponentially. There’s even exponential growth in the rate of exponential growth. Within a few decades, machine intelligence will surpass human intelligence, leading to The Singularity—technological change so rapid and profound it represents a rupture in the fabric of human history. The implications include the merger of biological and nonbiological intelligence, immortal software-based humans, and ultra-high levels of intelligence that expand outward in the universe at the speed of light.»

Kurzweil har møtt motbør for denne teorien siden hvilke teknologiske milepæler man bruker for å måle den eksponentielle veksten er svært subjektiv. Noen hevder at den teknologiske nyvinningen allerede har stanset eller er i ferd med å stagnere.

Mange av tilhengerne av singulariteten er også Transhumanister . Tranhumanistene forespråker bruk av den aller nyeste form for teknologi for å forbedre og/eller radikalt endre det menneskelige fysiologi og intellekt. Transhumanister ønsker for eksempel å bruke nanoboter for å forlenge det menneskelige liv – kanskje mot uendlighet. Dette kalles gjerne immortalisme.

Innenfor Transhumanisme så finnes det flere filosofiske ståsteder:

  • Anarko-transhumanisme, en politisk filosofi som søker å blande overflodsanarkisme og transhumanisme.
  • Kristen transhumanisme, en religiøs filosofi som søker å blande liberal kristendom med transhumanisme
  • Demokratisk transhumanisme, en politisk filosofi som søker å blande liberaldemokratiet, sosial demokratiet, direkte demokratiet og transhumanisme.
  • Extropianisme. En tidlig versjon av transhumanisme som baserer seg på en rekke prinsipper fra extropi.
  • Det hedonistiske imperativ, en moral filosofi som baserer seg på at man skal benytte teknologi for å hindre lidelse hos alle bevisste vesner.
  • Posthumanisme, en filosofi som søker å forbigå prinsippene for renessanse-humanisme for komme mer i takt med det 21 århundrets ideer og vitenskapelige kunnskap.
  • Singularitarianisme, en moral filosofi som baserer seg på antagelsen at singulariteten er mulig og at man må bruke direkte virkemidler for å virkliggjøre den på en trygg måte.
  • Teknogaianisme, en moral filosofi som hevder at man bør benytte avansert teknologi for å redde jordens miljø og at det å utvikle slik teknologi burde være et viktig mål for miljøaktivister.
  • Transhumanistisk sosialisme, en politisk filosofi som søker å blande demokratisk sosialisme med transhumanisme.

Det kan hevdes at transhumanisme, immortalisme og extropianisme er nær-religiøse bevegelser. Foreløpig er antallet hypoteser man må ta for god fisk ganske høyt.

Charlie Kam har lagd en ganske morsom vise om transhumanisme og Kurzweil og det hele:

En titt på bøkene mine

Jeg er en ivrig fan av LibraryThing. Det er det beste systemet jeg har sett for å katalogisere bøker. Du kan nesten taste inn hva som helst (tittel, forfatter eller isbn eller deler av alt det nevnte) og systemet finner boken for deg i en av flere titalls databaser og biblioteker rundt omkring i verden. Jeg er ikke på langt nær ferdig med å legge inn bøkene mine enda – mangler fortsatt endel esker med engelsk paperback og alle de nordiske bøkene.
Du kan se det jeg har lagt inn så langt her.

LibraryThing har vokst siden jeg ble medlem i september. Det er nå 30000 brukere som har lagt inn i overkant av to millioner bøker. Jeg ble litt nyskjerrig på hvilke bøker jeg delte med flest andre brukere av LT og fant ut følgende:

The catcher in the rye – Salinger, J. D.1278
American Gods – Gaiman, Neil1138
The silmarillion – Tolkien, J. R. R923
Good omens – Gaiman, Neil & Pratchett,Terry902
Dune – Herbert, Frank822
Snow Crash – Stephenson, Neal734
Northern lights – Pullman, Philip711
Frankenstein – Shelley, Mary711
Stranger in a strange land – Heinlein, Robert A629
Stardust – Gaiman, Neil601
The subtle knife – Pullman, Philip588
The Amber Spyglass – Pullman, Philip568
Gödel, Escher, Bach – Hofstadter, Douglas R.515
Dirk Gently’s Holistic Detective Agency – Adams, Douglas458
Mort – Pratchett, Terry446
The gunslinger – King, Stephen427
So long, and thanks for all the fish – Adams, Douglas411
Speaker for the Dead – Card, Orson Scott406
Life,the Universe and Everything – Adams, Douglas403
Dune Messiah – Herbert, Frank398

Formatet er altså tittel – forfatter – antall LT brukere med samme bok.

Det er vel interessant å merke seg at en trettiendedel av LT’s brukere har Catcher in the rye og Good Omens i samlingen sin. Jeg visste at Gaiman var populær men at han hadde solgt så mye av American Gods var jeg nok ikke klar over. Hvis noen synes at denne listen mangler noe så kan jeg bare skynde meg å påpeke at Harry Potterene mine ikke er lagt inn enda og at jeg regner med at Enders Game av Orson Scott Card dytter Speaker for the dead ut av lista.
Min Ringenes herre utgave registreres som tre bøker og derfor får vel lett uleselige Silmarillion trone alene på lista.
Gödel, Escher, Bach har jeg nevnt før. Dette er den boken som har sendt meg til drømmeland flest ganger. Jeg har flere venner som er matematikere og de faller i staver hver gang man nevner denne boken. Jeg skjønner at den er velskrevet og tar opp alvorlige og spennende temaer innenfor matematikk og kunstig intellligens men jeg innser også at frem til den dagen kunstig intelligens er tilgjengelig som implantat har jeg ingen forutsetninger for å skjønne den.

Jeg synes det er morsomt at Phillip Pullmans His Dark Materials trilogi er såpass representert. Pullman fikk jo tunge litterære priser for en fantasy-trilogi rettet mot barn – noe som i seg selv er et lite mirakel. Jeg har lest disse tre bøkene mange ganger etterhvert og for meg har de nesten samme status som LOTR. De havnet ganske fort på listen av bøker jeg gjenleser en gang i året. Du finner mer informasjon her og jeg noterer meg at Aschehoug har utgitt de på norsk og NRK har anmeldt de her.

Bemerkelesverdig trailer

Den mest bemerkelsesverdige traileren jeg har sett er nok den til Dangerous men. Den forklarer ingenting av handlingen. Den er klippet sammen på måfå og ser ut til å stamme fra en dårlig tracket moviebox på 80-tallet.


Filmen er regissert, skrevet, redigert, produsert, komponert og set designet av en mann: John S. Rad.

Åpenbart ble filmen påbegynt en gang på 80-tallet, oppgitt og siden gjort ferdig på 90-tallet. Den har nettopp hatt premiere på noen få kinoer i Los Angeles til forbløffede reaksjoner:

OC Weekly

Dangerous Men seems irrefutably governed by a kind of meta-continuity — equal parts quotidian surrealism and counterintuition. The effect, albeit on a starved budget, is not dissimilar to David Lynch’s funicular emotionalism, Buñuel’s epistemological sight gags, Godard’s formalistic intrusions or the conceptual hysteria of something like Andrzej Zulawski’s Possession. It’s as if somehow, miraculously, our own present-day Ed Wood suddenly walked among us. No wonder teenage ushers at the Santa Monica 4-Plex have reportedly coined the phrase “That is so John Rad.”

Variety

It’s not certain if Rad, an Iranian-American multihyphenate, is serious, and the level of confusion about artistic motives makes this trash more interesting. Rad’s primitive shooting and cutting can be likened to sub-Corman exploiters, and his disregard for his actors to deliver a line or a punch to the stomach provides «Dangerous Men» with perhaps unintended hilarity.