Singulariteten Kommer

I fremtidsstudier snakker man med jevne mellomrom om Teknologisk singularitet. Dette defineres gjerne som en «Hendelses-horisont» hvor nåværende modeller for teknologiske fremskritt slutter å gi troverdige svar – gjerne da etter utvikling av kraftig kunstig intelligens eller en radikal økning av den menneskelige.

Futurister spår at etter singulariteten så vil mennesker (slik vi kjenner dem) slutte å spille noen rolle i teknologisk og vitenskapelig utvikling. Vi vil bli erstattet med det som kalles Post-humans eller kraftig AI eller begge.

Dette er teorier som er satt frem av matematikeren (og forfatteren) Vernor Vinge og futuristen Ray Kurzweil. Begge postulerer en fremtid hvor den teknologiske utviklingen akselerer radikalt etter at bevissthet frigjøres fra det biologiske og dermed kan gå forbi begrensningen som finnes i den menneskelige hjerne og grensesnittes direkte mot datanettverk.

Ray Kurzweil har formulert en teori som kalles the law of accelerating returns som han beskriver slik:

«An analysis of the history of technology shows that technological change is exponential, contrary to the common-sense ‘intuitive linear’ view. So we won’t experience 100 years of progress in the 21st century—it will be more like 20,000 years of progress (at today’s rate). The ‘returns,’ such as chip speed and cost-effectiveness, also increase exponentially. There’s even exponential growth in the rate of exponential growth. Within a few decades, machine intelligence will surpass human intelligence, leading to The Singularity—technological change so rapid and profound it represents a rupture in the fabric of human history. The implications include the merger of biological and nonbiological intelligence, immortal software-based humans, and ultra-high levels of intelligence that expand outward in the universe at the speed of light.»

Kurzweil har møtt motbør for denne teorien siden hvilke teknologiske milepæler man bruker for å måle den eksponentielle veksten er svært subjektiv. Noen hevder at den teknologiske nyvinningen allerede har stanset eller er i ferd med å stagnere.

Mange av tilhengerne av singulariteten er også Transhumanister . Tranhumanistene forespråker bruk av den aller nyeste form for teknologi for å forbedre og/eller radikalt endre det menneskelige fysiologi og intellekt. Transhumanister ønsker for eksempel å bruke nanoboter for å forlenge det menneskelige liv – kanskje mot uendlighet. Dette kalles gjerne immortalisme.

Innenfor Transhumanisme så finnes det flere filosofiske ståsteder:

  • Anarko-transhumanisme, en politisk filosofi som søker å blande overflodsanarkisme og transhumanisme.
  • Kristen transhumanisme, en religiøs filosofi som søker å blande liberal kristendom med transhumanisme
  • Demokratisk transhumanisme, en politisk filosofi som søker å blande liberaldemokratiet, sosial demokratiet, direkte demokratiet og transhumanisme.
  • Extropianisme. En tidlig versjon av transhumanisme som baserer seg på en rekke prinsipper fra extropi.
  • Det hedonistiske imperativ, en moral filosofi som baserer seg på at man skal benytte teknologi for å hindre lidelse hos alle bevisste vesner.
  • Posthumanisme, en filosofi som søker å forbigå prinsippene for renessanse-humanisme for komme mer i takt med det 21 århundrets ideer og vitenskapelige kunnskap.
  • Singularitarianisme, en moral filosofi som baserer seg på antagelsen at singulariteten er mulig og at man må bruke direkte virkemidler for å virkliggjøre den på en trygg måte.
  • Teknogaianisme, en moral filosofi som hevder at man bør benytte avansert teknologi for å redde jordens miljø og at det å utvikle slik teknologi burde være et viktig mål for miljøaktivister.
  • Transhumanistisk sosialisme, en politisk filosofi som søker å blande demokratisk sosialisme med transhumanisme.

Det kan hevdes at transhumanisme, immortalisme og extropianisme er nær-religiøse bevegelser. Foreløpig er antallet hypoteser man må ta for god fisk ganske høyt.

Charlie Kam har lagd en ganske morsom vise om transhumanisme og Kurzweil og det hele:

En titt på bøkene mine

Jeg er en ivrig fan av LibraryThing. Det er det beste systemet jeg har sett for å katalogisere bøker. Du kan nesten taste inn hva som helst (tittel, forfatter eller isbn eller deler av alt det nevnte) og systemet finner boken for deg i en av flere titalls databaser og biblioteker rundt omkring i verden. Jeg er ikke på langt nær ferdig med å legge inn bøkene mine enda – mangler fortsatt endel esker med engelsk paperback og alle de nordiske bøkene.
Du kan se det jeg har lagt inn så langt her.

LibraryThing har vokst siden jeg ble medlem i september. Det er nå 30000 brukere som har lagt inn i overkant av to millioner bøker. Jeg ble litt nyskjerrig på hvilke bøker jeg delte med flest andre brukere av LT og fant ut følgende:

The catcher in the rye – Salinger, J. D.1278
American Gods – Gaiman, Neil1138
The silmarillion – Tolkien, J. R. R923
Good omens – Gaiman, Neil & Pratchett,Terry902
Dune – Herbert, Frank822
Snow Crash – Stephenson, Neal734
Northern lights – Pullman, Philip711
Frankenstein – Shelley, Mary711
Stranger in a strange land – Heinlein, Robert A629
Stardust – Gaiman, Neil601
The subtle knife – Pullman, Philip588
The Amber Spyglass – Pullman, Philip568
Gödel, Escher, Bach – Hofstadter, Douglas R.515
Dirk Gently’s Holistic Detective Agency – Adams, Douglas458
Mort – Pratchett, Terry446
The gunslinger – King, Stephen427
So long, and thanks for all the fish – Adams, Douglas411
Speaker for the Dead – Card, Orson Scott406
Life,the Universe and Everything – Adams, Douglas403
Dune Messiah – Herbert, Frank398

Formatet er altså tittel – forfatter – antall LT brukere med samme bok.

Det er vel interessant å merke seg at en trettiendedel av LT’s brukere har Catcher in the rye og Good Omens i samlingen sin. Jeg visste at Gaiman var populær men at han hadde solgt så mye av American Gods var jeg nok ikke klar over. Hvis noen synes at denne listen mangler noe så kan jeg bare skynde meg å påpeke at Harry Potterene mine ikke er lagt inn enda og at jeg regner med at Enders Game av Orson Scott Card dytter Speaker for the dead ut av lista.
Min Ringenes herre utgave registreres som tre bøker og derfor får vel lett uleselige Silmarillion trone alene på lista.
Gödel, Escher, Bach har jeg nevnt før. Dette er den boken som har sendt meg til drømmeland flest ganger. Jeg har flere venner som er matematikere og de faller i staver hver gang man nevner denne boken. Jeg skjønner at den er velskrevet og tar opp alvorlige og spennende temaer innenfor matematikk og kunstig intellligens men jeg innser også at frem til den dagen kunstig intelligens er tilgjengelig som implantat har jeg ingen forutsetninger for å skjønne den.

Jeg synes det er morsomt at Phillip Pullmans His Dark Materials trilogi er såpass representert. Pullman fikk jo tunge litterære priser for en fantasy-trilogi rettet mot barn – noe som i seg selv er et lite mirakel. Jeg har lest disse tre bøkene mange ganger etterhvert og for meg har de nesten samme status som LOTR. De havnet ganske fort på listen av bøker jeg gjenleser en gang i året. Du finner mer informasjon her og jeg noterer meg at Aschehoug har utgitt de på norsk og NRK har anmeldt de her.

Bemerkelesverdig trailer

Den mest bemerkelsesverdige traileren jeg har sett er nok den til Dangerous men. Den forklarer ingenting av handlingen. Den er klippet sammen på måfå og ser ut til å stamme fra en dårlig tracket moviebox på 80-tallet.


Filmen er regissert, skrevet, redigert, produsert, komponert og set designet av en mann: John S. Rad.

Åpenbart ble filmen påbegynt en gang på 80-tallet, oppgitt og siden gjort ferdig på 90-tallet. Den har nettopp hatt premiere på noen få kinoer i Los Angeles til forbløffede reaksjoner:

OC Weekly

Dangerous Men seems irrefutably governed by a kind of meta-continuity — equal parts quotidian surrealism and counterintuition. The effect, albeit on a starved budget, is not dissimilar to David Lynch’s funicular emotionalism, Buñuel’s epistemological sight gags, Godard’s formalistic intrusions or the conceptual hysteria of something like Andrzej Zulawski’s Possession. It’s as if somehow, miraculously, our own present-day Ed Wood suddenly walked among us. No wonder teenage ushers at the Santa Monica 4-Plex have reportedly coined the phrase “That is so John Rad.”

Variety

It’s not certain if Rad, an Iranian-American multihyphenate, is serious, and the level of confusion about artistic motives makes this trash more interesting. Rad’s primitive shooting and cutting can be likened to sub-Corman exploiters, and his disregard for his actors to deliver a line or a punch to the stomach provides «Dangerous Men» with perhaps unintended hilarity.

20 svar om musikk

Ole Roger utfordret meg til å svare på denne

01. Den første låta som du kan huske å ha hørt/likt?
Har et vagt minne av Simon & Garfunkels Bridge over troubled water på radio.

02. Ditt første musikalske idol?
Geir Børresen og Smurfene

03. Din første musikk poster på veggen?
Jeg har egentlig aldri hatt det.

04. Din første musikk kassett?
I Smurfeland m/ Geir Børresen

05. Din første LP?
Never Mind the Bollocks – Sex Pistols

06. Din første CD?
En 39 kroners utgave av Glenn Millers greatest hits

07. Din første musikk DVD?
Motorhead 25 anniversary concert

08. Din beste musikk opplevelse?
Her ligger valget mellom Star Wars (temaet første gang hørt på kino i 1977) eller første plata jeg noensinne hørte med Vangelis

09. Ditt favoritt band/artist?
Tror jeg setter Johnny Cash her

10. Kuleste plate-cover?
Har overhodet ikke peiling. Har liten eller ingen husk for sånt.

11. Hva ble spilt på stereo’n når du debuterte seksuelt?
Ingen verdens ting 🙂

12. Hvilken musiker ville du ha hatt sex med?
Tror jeg svarer Tori Amos. Hun virker kul.

13. Hvilken artist ville du ikke ha møtt i en mørk bakgate?
Cowboytvillingene

14. Din første konsert?
Her er jeg usikker igjen. Kan ha vært Raga Rockers på Esso Tavernan i Elverum

15. Din beste konsert opplevelse?
Jean Michel Jarre på London Docklands og/eller Pink Floyd på Wembley

16. Din verste konsert opplevelse?
Muffe og Gækki som konserterende entertainere på dansefest på 80-tallet

17. Hvilken artist/band/låt er du mest flau over å ha likt?
Boney M

18. Hvilken låt måtte ha vært med i soundtracket til filmen om ditt liv?
Who made who av AC/DC

19. Beste vorspiel album?
Kommer jo litt an på publikummet. Er nerde og filmfolkene i overtall kan man jo spille Goblin eller Daemonia mens hvis antallet mundane er høyt nok så kan man jo spille AC/DC eller Maiden eller Motorhead eller Ramones.

20. Beste nachspiel album?
Nachspiel skal være stille, litt sombre affærer der man diskuterer temaer man ikke kan noe om til de tidlige morgentimer.

Meme – nytt

Jeg følger Roys eksempel og hekter med på dette memet.

1. Slå på Winamp/iTunes med alle sangene på hele dataen i spillelista.

2. Sett på shuffle.

3. Skriv ned de 20 første sangene som dukker opp, uansett hvor flaut det enn måtte være.

  • The Beatles – Act Naturally
  • Ardis – Vendetta Shotgun
  • Buck Owens – Don’t let her know
  • Five for fighting – Superman
  • Buckner & Garcia – Pac-man fever
  • South Park – Uncle fucka
  • CCR – As Long as I can see the rain
  • Bloodhoundgang – Fire water burn
  • Tom Lehrer – Wernher von Braun
  • Sisters of mercy – Dominion/Mother Russia
  • Oasis – Whatever
  • The Cranberries – This is the day
  • Enya – Wild Child
  • Rammstein – Hierate Mich
  • Yello – To the sea
  • Pink Floyd – The Trial
  • Ramones – Teenage Lobotomy
  • Bjørn Berge – Funky Face
  • Parliament & George Clinton – Tear the roof of the sucker
  • Mel & Kim – Rocking around the Christmas tree

Alt så ut til å funke så fint fram til den siste der 😉

Kathe Koja

Tidlig på nittitallet snublet jeg over en anmeldelse i Locus.
Den så slik ut:

Down-and-out Nicholas and his friend Nakota one day discover a black hole in the floor of an abandoned storage room in his apartment building, which they quickly christen the «Funhole.» The two set out to see what happens when they drop various items into the hole, whetting its appetite with insects, a mouse and a human hand, which all come back violently rearranged. Next, they lower a camcorder into the hole to record the action within. The videotape they retrieve is spellbinding, but there’s a catch: what Nicholas sees is different from everyone else’s vision. To Nakota the hole means change, because whatever is dropped into the Funhole emerges transformed– if it ever emerges. Mesmerized by the Funhole, she claims that Nicholas is the only one who can make things happen around it. For Nicholas himself, the hole is a phenomenon that forces him to face his miserable, aimless life. Koja has created credible characters who are desperate for both entertainment and salvation. Inaugurating Dell’s new Abyss Books series, this powerful first novel is as thought-provoking as it is horrifying.

Det var omtalen av Kathe Kojas første roman «The Cipher.» Jeg visste at denne boken måtte jeg bare lese. Etter litt leting, for Dells Abyss serie var ikke særlig tilgjengelig i Norge på tidspunktet og dette var før internett fikk jeg tilslutt boken dumpende ned i postkassen. Det var en av de mest intense leseopplevelser jeg har hatt. Jeg kan bare sammenligne det med første gang jeg leste Tolkien eller Clive Barker eller Lovecraft. Prosaen var syresvidd og hallusinogen – det var som om Clive Barker og William S. Burroughs hadde fått låne medisinskapet til Hunter S Thompson en helg og bestemt seg for å skrive en roman.
Dette er et verk hvor du ikke vet hvor mye som er virkelig og hvor mye som er drøm, hallusinasjon og bare ren faenskap.

Jeg var hekta på Kathe Koja.

Jeg anbefalte bøkene til alle som sto stille foran meg lenge nok og fikk besynderlige tilbakemeldinger. Noen elsket dem fordi de har aldeles minimalt med plot men er tunge på form og prosess. Koja var ikke interessert i blockbuster triks men i hva som skjer med kunstnere i ekstreme psykologiske situasjoner. Andre hatet dem av samme grunn. Åpnet du en bok av Koja og forventet en tradisjonell skrekkis av Koontz eller King ville du bli skuffet.

I løpet av 5 år skrev hun fem bøker. Alle handlet om kunstnere og deres arbeid;

The Cipher(1991)Om en poet
Bad Brains(1992)Om en maler
Skin(1993)Om en skulptør som blir performance kunstner
Strange Angels(1994)Om en fotograf
Kink(1996)Om Avantgarde kunstnere

Den siste boken Kink ble utgitt på et forlag som stort sett utgir skolebøker og obskure litterære romaner. Dells Abyss serie hadde gått samme veien som de fleste prestisjeserier innenfor genrelitteraturen. Leserne ville ha kjappe, greie og lettleste bøker og Dells Abyss serie og Kathe Koja var så absolutt ikke utstyrt til å levere det.

Så ble det stille. Jeg hadde ikke hørt noe om Koja på flere år og jeg trodde hun hadde gitt seg – helt til jeg snublet over hennes nye karriere. Hun hadde begynt å skrive ungdomsromaner. Omtrent det siste jeg kunne tenke meg at hun drev med.

Hun har så langt skrevet fire stykker og alle er prisbelønte bøker. Hun har nok ikke helt lagt fra seg inspirasjonen fra Camus og Kafka for her er omtalen av Going Under:

In Going Under, Kathe’s new novel, we meet Ivan and Hilly. Brother and sister, «pilot to co-pilot,» best friends in all their childhood adventures. But they’re growing up now, finding that the world is a lot bigger — and much darker — than either of them had dreamed. When does selfishness cross the line into manipulation . . . or evil? And how far down can you go before there’s no coming back?

Ikke akkurat Anne-Cath for å si det sånn.

Det som er bemerkelsesverdig er at på Kojas hjemmeside så står ikke hennes første bøker nevnt med et ord. Eneste referansen er i biografien hvor hun omtaler sin første ungdomsbok slik: Writing Straydog, my first book for young people..

Merkelig.

Jeg skal kjøpe inn å lese ungdomsbøkene hennes og jeg skal fortsette å lese de de fem første romanene igjen og igjen. Jeg er ikke sikker på at jeg noensinne kommer til å få oppleve et slikt litterært nyreslag som The Cipher var igjen.

Her kommer dine armer små

Slik har vel de fleste av oss sunget «Her kommer dine arme små.» Det å feil-huske eller ikke forstå sangtekster gjør at de fleste av oss på et eller annet tidspunkt har sunget fullstendig tullete tekster uten å vite at noe er feil.
Dette har et navn.
Det kalles Mondegreens.

Uttrykket kommer fra forfatteren Sylvia Wright. Hun hørte som barn den gamle skotske balladen «The Bonny Earl of Murray» og trodde en av versene gikk slik:

Ye Highlands and Ye Lowlands
Oh where hae you been?
They hae slay the Earl of Murray,
And Lady Mondegreen.

Stakkars Lady Mondegreen, tenkte Sylvia Wright. En tragisk heltinne som dør sammen med sin herre. Veldig poetisk.
Noen år senere fant ut at det som faktisk hadde hendt med Jarlen av Murray var dette:

They hae slay the Earl of Murray,
And lain him om the green.

Sylvia Wright ble så bestyrtet over at henne heltinne hadde forsvunnet ut i tomme intet at hun lagde «nyordet» Mondegreen

Som alt annet her i verden finnes det et internetarkiv for feil-hørte tekster. Det har den velklingende tittelen Kiss This Guy.

Her lærer du blant annet at noen har hørt følgende lille strofe fra AC/DC’s Sink the Pink slik:

(original) Give you wings to make you fly!
(hørt) Get your wang stuck in your fly!

Verdt et besøk.

Pilgrims Progress

En av de hyggeligere tingene ved å jobbe i radio er at man får høre musikk ganske tidlig. I dette tilfellet Kris Kristoffersons nye singel «Pilgrims Progress» hentet i fra albumet over.

Teksten er slik:

Am I young enough to believe in revolution
Am I strong enough to get down on my knees and pray
Am I high enough on the chain of evolution
To respect myself, and my brother and my sister
And perfect myself in my own peculiar way

I get lazy, and forget my obligations
I’d go crazy, if I paid attention all the time
And I want justice, but I’ll settle for some mercy
On this Holy Road through the Universal Mind

I got lucky, I got everything I wanted
I got happy, there wasn’t nothing else to do
And I’d be crazy not to wonder if I’m worthy
Of the part I play in this dream that’s coming true

Kristofferson har, for meg, alltid vært litt av forunderlighet innefor Countrymusikken. Mannen er tydelig venstreorientert i en bransje som av og til bare er noen få værhår til venstre for Hitler.
Han har musikalske stenk av psykedelia og er religiøs.
Han har Martin Luther King, Jesus og Mahatma Gandhi som personlige forbilder.

Kristoffersons karriere har vært preget av både med og motgang. Kanskje mest det siste. Han hadde store suksesser på 70-tallet men utover de ti-året og mesteparten av det neste – så solgte ikke platene hans. Hans røffe stemme og kantete og upoppete lydbilde gjorde at countryfansen forlot ham. Andre artister, slik som Willie Nelson, gjorde stor suksess med å spille inn Kristoffersons sanger på dette tidspunktet.
Kristofferson har jobbet mye som skuespiller både for Peckinpah, Mazursky og Cimino og mange andre. De senere årene har vel ganske mange sett ham i «Blade» filmene.

De nyere platene til Kristofferson har gått mye bedre og det ser ut til at plateselskapene har lært litt av suksessen American Recordings hadde med Johnny Cash og strippet lydbildet for alt som er overflødig. Den nye plata har ingenting av den overproduserte Nashville lyden vi har lært oss å hate. Det er bare Kristoffersons stemme som står tilbake. Rå, uforfinet og sårbar.

The Great Ecstasy of Robert Carmichael

Den 24 år gamle Thomas Clay har laget det som er en av Cannes (og dette årets) mest kontroversielle filmer.

Jeg har ikke sett den – men jeg skal se litt på kritikerne har sagt:

Fangoria:

«Thomas Clay’s THE GREAT ECSTASY OF ROBERT CARMICHAEL is really a disaffected youth picture, but it ends with the most gratuitously offensive bloodbath in years. People literally ran for the exits when the title character sexually violates a pregnant woman with a broken bottle and then rapes her with a sword. Clearly, the Cannes crowd hadn’t seen Lucio Fulci’s NEW YORK RIPPER! Clay’s use of Iraq War footage over the end credits to glibly politicize this moment caused just as much upset as the graphic imagery. Even Tartan Films boss Hamish McAlpine balked at this one!»

Kinocite:

In sum, The Great Ecstasy of Robert Carmichael is a cynical, nasty piece of work that screams for your attention like a spoiled child. The best strategy is thus to not give it any. Maybe then Clay will go away, think about what he has done and come back with a film that puts his undoubted talent – there isn’t much wrong with his direction in and of itself and he makes telling use of the music of Elgar and Purcell – to better use.

Edinburgh Fimfestival:

The Great Ecstasy of Robert Carmichael is not a flawless film by any stretch, but it showcases formidable talent and ambition. Its filmmakers – who are only 26 – will doubtless be forced to defend their decision to make it for a while yet, but it’s worth defending and, more importantly, worth seeing.

International Film Festival Rotterdam:

Not everyone can cope with this film. This becomes apparent time after time. Critics look for words to express their feeling of unease. Audience members leave the cinema before the film is over. It may be that the diversity of reactions – people shout bravo to vie with the booing – show that this is a special film. And a powerful film by an obviously talented first-time film maker. The Robert Carmichael of the title is a rather gangling and quiet secondary-school pupil. He lives with his mother in a boring coastal town. Together with his mother, he also obediently practices on the cello. He plays very well. He doesn’t really have any friends and no one knows he sometimes surreptitiously reads a book by the cruel Marquis de Sade. He doesn’t seem to realise what slumbering powers can be awoken in him by this. At a certain moment, Robert seeks contact with a bunch of street-corner kids. Kids who use pills and also try to deal a bit. And then things soon go from bad to worse. And when the really criminal cousin of one of the kids gets out of jail, everything gets even heavier. The crime. The drugs. The consequences. In the shy Robert, a manic monster awakes.

Variety:

Ultra violent and nauseating, but technically dazzling, Brit helmer Thomas Clay’s feature debut «The Great Ecstasy of Robert Carmichael» is destined to vie with «Battle in Heaven» for 2005’s Most Shocking Film in Cannes. Criss-crosser set in a coastal Blighty town features not one but two violent gang rapes, one offscreen and one on, which make «A Clockwork Orange» look like a Britney Spears video. Auds will be deeply divided on whether pic’s graphic violence is justified by references to the horrors of war (it’s set during the recent Iraqi invasion) or just gratuitous, using faux-profundity for cynical, attention-seeking showmanship.

Bastards

Året er 1943. Oberst Vishnevskij mottar en ordre fra regjeringen om å trene en gruppe unge gutter til sabotører bak tyske linjer. De skal forsøke å stoppe pansergruppe ‘Edelweis.’
Guttene vet at de kommer til å bli drept etter oppdraget er ferdig – siden de vet for mye.

Det var et lite sammendrag. Filmen beskrives som en blanding av *Dirty Dozen’ og ‘Battle Royale.’ Filmen har gått veldig bra på russiske kinoer og er en del av en liten bølge krigsfilmer frontet av monstersuksessen Niende kompani.

Traileren er ihvertfall veldig flott.

Russiske kritikere har anklaget landets unge regissører for å være for inspirert av sine amerikanske kolleger – men utifra det jeg har sett så benytter de tradisjonelle fortellerteknikker med en unik russisk vinkling. Siden Russland nå har hatt en rekke store hjemlige suksesser så betyr det at vi kan vente oss en rekke spennende filmer fra øst i årene fremover.